Endelig fremme

Nå er jeg kommet til Pondycherry, eller egentlig har jeg vært her i nesten to uker men det har vært fryktelig travelt. Den typisk turisttilværelsen er nå borte, og studielivets harde dager i hengekøya er i gang.

Først litt fakta om denne plassen. Pondycherry er tidligere fransk koloni og byen bærer mye preg av det enda. Byen er delt i to med en kanal som grense. Jeg bor i den indiske-muslimske delen (ironisk nok har vi en gotisk kirke som nabo) sammen med alle gamlingene. Vi fikk beskjed om å være litt mer rolig ettersom det bor masse muslimer her dvs. Ikke narchspiel plass men uansett så er det bare å gå 15 min fra de andre. Det er en ren(!) by og uten så veldig mange tiggere. De husløse som bor rundt vårt hus er egentlig ganske hyggelige, for da jeg mistet nøkkelen ut av bunnen på (den nye) veska mi så kom de løpende etter meg med den. Jeg bomma vekk en røyk til han ene fyren og han ble glad.

For å komme til skolen må vi ta buss i en halvtime, før vi må gå over en liten fin bro for å komme til øya vår der studiesenteret ligger. Studiesenteret består av sand dermed også sandlopper, palmer, vann, kråker og hunder. To av hundene er litt mer koseligere enn de skabbete kjøterene som løper rundt og har hatt litt løpetid i det siste. Litt annerledes å ha seminar og to meter unna er det et par hunder som har det festlig med hverandre. Klasserommene er bungalower med havutsikt og en lettere bris. Litt bedre en kjipe forelesnings saler på Dragvoll.

Utrolig hvor klimatisert en kan bli når 35 grader er blitt ”helt greit”. Stranda på skolen er utrolig fin visst en ser bort fra det lille bosset som er der. Jeg tror nesten ikke jeg har vært på en finere strand før og i ukedagene er det nesten ingen som bruker den så vi har den helt for oss selv og bade/bodyvakten vår. Han er der for å passe på at vi ikke drukner i de store bølgene og for å holde innpåslitne og gjerne fulle indere bort fra oss. Det er noen gigantiske bølger der og jeg blir nesten 15 år yngre når de kommer. Tenk at noe så latterlig som bølger kan være så gøy? Ikke er det kaldt heller, på land er vi varm og tørr, i sjøen er vi varm og våt. Hører rykter om regn og vind hjemme☺ Jeg er solbrent...

Nesten Himalaya

Hvem hadde vel trodd at jeg skulle ta meg utfordringen aa drive aktiviteter i Nepal, men joda det gjorde jeg. Tonje, en svensk toes, en sheila fra Australia og jeg skulle mandags morgen klokken halv ti bli kjoert til en av de populaere trekking loeypene til det jeg trodde var Himalaya. Vi skulle bestige Poon Hill for aa se de massive fjellene i Nepal. Naar vi foerst hadde komt oss til trekking byraaet og etter mange loepeturer for aa finne pass, noetter, sjokolade og dopapir kom vi oss avgaarde ca 4 timer senere enn planlagt. Alle var klar for en fire dagers tur i de fantastiske fjellene, og det ble lagt mange planer om aa senere i livet aa gaa Annapurna rundt som er en tur paa ca 21 dager, Galdhoepiggen skulle bestiges osv. Vi begynte aa gaa etterhvert og det var ikke tungt i hele tatt. Etter aa ha gaatt en halv time saa var det tid for lunch. Dette kan jo ikke gaa galt i hele tatt. Foerste dag skulle vi jo bare gaa 4 timer. Joda, 4 timer i leide sko er ikke saa lett som man skulle tro. Etter lettere verk i beina og jeg skulle bare ta en liten sjkk viser det seg at jeg har faatt to blemmer paa hver fot, og den ene maa vere den stoerste jeg har sett i hele mitt liv. Takk til pappa og Anne for aa ha sendt med meg compeed. Det reddet turen min.

Visst noen har proevd aa gaa opp en trapp som har 3318 trappetrinn saa vil jeg gjerne vite om det for det trodde jeg ikke var fysisk mulig med det er helt utrolig hva som kan gaa hvis man virkelig bestemmer seg for det. Tilsammen opp til en plass som heter Ghorepani (eller noe) er det sikkert nermere 6000 trappetrinn, og det er ikke aa overdrive og uansett saa faar man gangsperr. Vi gikk vertfall noe som minnet om regnskog eller noe lignede. Opp klokken 5 onsdagsmorgen for aa se soloppgangen paa Poon Hill med en vannvittig smerte i beina var ikke aa foretrekke saa jeg gikk ikke opp likevel. Det var uansett overskyet saa de andre som gikk den timen opp fikk ikke saa mye tilbake for det. Jeg sov litt ekstra lenge uten daarlig samvittighet. Hadde ikke behov for aa gaa lenger opp i hoeyden etter som vi allerede var paa 2800meters hoeyde. Stoltheten min ligger andre plasser enn i aa naa hoeyest, lengst osv. Det var dessuten vondt aa boeye beina.

Etter (nesten) Poon Hill var vi paa vei ned igjen og naa hadde en Soer-Afrikaner og en amerikaner hengt seg paa oss. Tilogmed jeg gikk fortere enn amerikaneren:) Uansett begynte det aa snoe, og aa gaa gjennom regnskogen i snoe var ganske spesielt. Ventet nesten aa se en avskyelig snoemann eller en yeti komme hoppende frem fra et tre eller noe. Litt skummelt var det aa gaa ned igjen for det er nesten ikke noe rekkverk nedover stien, det var glatt med snoen og pga en snoeballkrig midt i det bratte partiet i den ene bakken er det helt utrolig at ingen brakk noe som helst. Det eneste som skjedde var vel en saar ankel og at jeg snublet oppi en tornbusk. Nedover trapper i ca 9 timer fikk de fleste erfare at skjelvende knaer ikke er saerlig festlig.

Jeg har aldri vert saa sliten etter noe som helst foer, og det var fantastisk aa sitte seg paa bussen etter turen. Bedre hadde det ogsaa blitt om ikke bussen gikk tom for bensin. En kan ikke la vaer aa bli facinert av maaten de ordner aa styrer paa denne siden av jorden. Foe aa maale bensin bruker de faktisk en kvist fra et tre, og alle hjelper til. Bensinen fikk vi fra en annen buss som kom forbi. En ting er sikkert at de klarer alltd aa ordne ting paa en eller annen maate her. Ikke alltid samme maate som er normalt men det blir gjort tilslutt selv om det maa litt venting til. Uansett saa var det en sinnsykt bra tur, og blir det en neste gang saa skal jeg slutte aa roeyke og trene litt foerst. Og takk til soveposen til Ingeborg, den har holdt meg varm. (Naa vet du hvor den er etter mange aar i uvisshet:)

For de som liker fakta saa gikk vi 61 km, vi startet paa 1000 moh og det hoeyeste jeg var paa var nok 2900 moh. Lang tur alsaa.