Øyer, bugs og fisk

Da var vi tilbake i Pondycherry etter ferie på Andaman øyene som ligger mellom India og Thailand. Fra å reise fra India der folk er litt masete og torden(!) siste dagen kom vi fram til et øy paradis. Vi hadde hørt mange rykter fra folk som har vært der før og vi hadde planen klar: Vi skulle komme oss på båten til Havelock første dagen ettersom det var mulig å kjøpe seg plass på båten etter den var full, og på Havelock skulle vi bade og snorkle. Når vi kom der var billettene til båten ikke overraskende nok utsolgt, men vi hadde hørt rykter om svartebørs billetter. Å finne en mann som driver med en halvulovlig bedrift på havna er ikke vanskelig. Vi kjøpte to svartebørsbilletter før en rickshaw sjåfør kom bort til oss og fortalte at siden det ikke var vårt navn på billetten var det en mulighet for at vi ikke kom på båten. Siden det sto på de billettene at to av oss var to ti år gamle indiske gutter skjønte vi at visst de kastet et blikk på billetten ble vi kastet av båten, heldigvis for vår del var det noen andre som sto før oss i køen som ble vist bort på grunn av det samme slik at ikke vi gjorde det også. Erfaringen er at jeg ikke skal kjøpe svartebørsbilletter uten å kjenne den jeg kjøper svartebørsbilletter av.

Vi hadde reserveplan da. Fra noen andre kulturstudiemennesker fikk vi høre at vi kunne reise til andre sida på øya og der var det fantastiske snorklemuligheter. Vi tok inn på samme plass som de andre hadde bodd på og det var helt greit. Bungalower lagd av palmer funker i prinsippet fint som overnattingsplasser, men problemet her var at det hadde regnet dagen før. Det som visstnok skjer når det slutter å regne er at det kommer sinnsykt mange biller frem. Det gjorde det vertfall der. Tusenvis av svarte høylytte biller på ca 2 cm og heldigvis ikke så mange brune biller på ca 5 cm. De landet i maten og gravde seg ned der slik at spagettien ble levende på tallerkene. Den kvelden gikk vi å la oss sultne og tidlig bare for å komme under myggnettingen, ikke at vi ikke var trette etter 36 timer med bare powernaps. Ferien startet egentlig ganske dårlig. Alt gikk i mot oss.

Vi listet oss ut kvart over fire om morningen og såg etter biller, men mesteparten var forsvunnet så vi kunne gå uten at de fløy på oss. Rett etter te og tannpuss var det ut i båt og kjøre til en plasse vi kunne snorkle. De tok oss til Twin Island der de stoppet midt mellom øyene og ba oss hoppe uti. Etter 1 min med gisping og svelging av saltvann fikk jeg snorkelen under kontroll. Under meg så det ut som en scene tatt rett fra Animal planet. Masse fisk og koraller. Det var fisk og koraller i alle mulige farger og vannet var helt klart. Er sikker på at jeg vertfall så en 10-15 meter klart under vann. Noen fisker gjenkjente jeg fra Finding Nemo:)Så klart er vannet! Korallene er ikke rett under overflaten heller akkurat.

Etter vi hadde vi hadde snorklet dro vi inn til en strand som vi hadde helt for oss selv. Her lagde båtmannen vår og assistenten hans lunch til oss mens vi badet og solte oss. Brød med honning skal virkelig ikke undervurderes, enten det eller så var vi så sultne etter å ha stått opp i 4 tiden og ikke spist noe som helst før lunchen i 11 tiden.

Sjøen på Andaman er litt varmere enn lunket så kaldt var det vertfall ikke.

Etter å snorklet litt til etter lunchen som varte i en halv fantastisk evighet ble det på tide å reise hjem, men før vi fikk reist hjem fikk endelig båtmannen vår fisk ca et lite steinkast fra der vi hadde snorklet fem min før. Beistet han drog opp var ca en meter stor. Dette svømte rett atmed oss når vi snorklet alså.

For å få ett litt riktig syn på størrelsen kan svømmeføttene som ligger rett foran den brukes til å sammenligne størrelse, og disse svømmeføttene er store. Den heter visstnok butterfish.


Etter 12 timer på sjøen reiste vi tilbake til Port Blair der båten til en annen øy gikk fra. Vi måtte gi opp hele Havelock og heller reise til Niel for alle båtene var utsolgt. Men Niel var ingen skuffelse. Vi bodde i små palmehytter der det var plass til en dobbelmadrass og en myggnetting og bare dro på stranda og hadde badeferie i to dager. (Uansett hva folk tror så har jeg ikke så masse tid til å gå på stranden egentlig)

Dette er beach nr. 5, ikke like høyt rangert som beach nr. 7 men likevel bedre enn fjæra hjemme.

Andaman Islands!

Jepp naa har jeg bestemt meg for aa ta en impulst tur til Andaman. Gleder megtil sol, strandliv og snorkling. Hoerer rykter om at det ikke er saa mange turister der som det er her i Pondy. Skal vere en av verdens fineste strender der ogsaa beach nr 7.

Eg kan gjerne se for meg selv ligge paa denne stranden:)

Stoffer, mønstre og mat og sånt

Nå har vi funnet den ultimate shopping plassen. Skreddern! Greit nok at det tar lang tid når vi først er der men de disker opp med te fra gateselgere og festlig forsøk på å snakke norsk. Dette er første inderen som har klart å skrive navnet mitt rett på første forsøk, jeg husker ikke navnet hans engang. Det kan være litt overveldende med alle stoffene og former og fasonger, men gøy lell:)Sylvia er litt satt ut over alle tingene somblir vist hos skredderen. Bildet er stjålet av Ivana Stanimirov.

Det blir en del turer frem og tilbake derfra for første gang du får klærne tilbake er alt stort bortsett fra utrigningen som er aldri stor nok. De skjønner seg ikke alltid på vestlige klær her. Første gangen vi gikk inn på markedet skjønte vi ikke at det var en side inngang, og ved hovedinngangen er det et fiskemarked. Vi gikk inn hovedinngangen. Her ligger (kanskje hvis du er heldig) fisken på avispapir på bakken i ca 30 grader. Alle snakker om at India har så mange lukter, men jeg har blitt vant med både kloakk, boss, ting som råtner, svette og mangen andre ting, men råtten fisk er et kapittel for seg selv. Forøvring fant vi en blodflekk og en død rotten utenfor døren i gangen vår en morgen. Men en gladnyhet også, jeg har fått indisk mat innefor komfortsonen min!

Påskeferien har begynt her også, en hel haug med folk har reist til Andaman øyene, noen til Kerala, andre sikkert noen festlige også, men jeg hadde drevet kronerulling på slutten hadde jeg skulle vært med så min påske består aav oppgaveskriving og kanskje en tur på Auroville stranden eller noe.

Hei der er nesten laptopen min tom for strøm. Over og ut

Skolenerden Marte

Nå på fredag hadde Arve Sørum et foredrag om feltarbeidet sitt om Bedamini-folket på en øy i Stillehavet. Dette er en folkegruppe som da han var der første gang var kannibaler som skjøt først og spurte etterpå. Det er når en hører slike ting at eg er grådig glad for at eg studere sosant. Artig fyr.

Arve Sørum etter ca 2 timers forsinkelse.

Etter foredraget ble det fest. Lars ente opp naken igjen. Etter festen klarte eg å løpe på en stol å muligens knekke ene tåa mi. Den står litt ut til siden. Er ikke like fornøyd med det som han uteliggeren vi møtte som hadde fanga seg ei rotte han skulle til å spise. Yummy!

Forrige helg var vi på sosant tur til et tempel i Chiabrabaram (eller noe). Tre timer i en humpete buss før vi endelig kom frem. Bussen opp til Dragvoll kommer til å være en drøm etter India generelt. De studentene som tar innføringsfaget kunne gjøre feltarbeidet sitt her så vi andre bare hang rundt og gjorde minimalt med ting. Det fine med indiske templer er at det er helt ok å bare henge rundt. litt hellighet fikk vi jo tid til, etter å ha stått i kø en liten stund holdt en preste en kopp på hodet mitt ett sekund eller to og jeg skulle enten A: drikke parfymert vann eller B: bare ha det litt i ansiktet. Jeg valgte det siste. Sylvia (hun jeg bor med) ofret pennen sin tilfeldigvis. Vi trodde presten bare skulle låne den, men da han fikk den la han den bare på fatet sitt sammen med kokosnøttene og blomstrene sine og så måtte vi gå bort fra han. Kort sagt inneholder indiske templer kokosnøtter, blomster, fat som brenner, vann, kokosmelk, røkelse, tiggere, prester som er malt over hele seg og statuer.

Dette er inngangsporten til det som skal være et av de største Shivatemplene, og en del av en serie på fem templer som symboliserer jord, ild, luft, vann og Shiva som alt og ingenting. Vi skulle få se Shivas hemmelighet i ett rituale, men det eneste eg såg var en prest som holdt et brett som brant og en Shiva figur som de badet og kledde på.

Ellers går tiden bort i studier (semesteroppgavetid i India også), soling, bading og være litt sosial til tider også. Vel har ikke mer akkurat å komme med nå. Skole i morgen tidlig.

Bakrus i sitt ess

Vi har fått internett i leiligheten, tven surrer med simpson og friends i bakgrunnen og alle snakker norsk her er det som å være hjemme igjen. Litt greit men litt kjedelig også. Har jeg virkelig reist hele veien til India for å gjøre det samme som hjemme? Vi lever i vår lille boble her og virkeligheten er langt bort. Å ikke ha kontroll på datoer, klokke, hva som skjer i verden men bare reise ut til studiesenteret bade og drive med tingene som er viktig i vår verden er sært. Håper bobler sprekker snart..

Endelig fremme

Nå er jeg kommet til Pondycherry, eller egentlig har jeg vært her i nesten to uker men det har vært fryktelig travelt. Den typisk turisttilværelsen er nå borte, og studielivets harde dager i hengekøya er i gang.

Først litt fakta om denne plassen. Pondycherry er tidligere fransk koloni og byen bærer mye preg av det enda. Byen er delt i to med en kanal som grense. Jeg bor i den indiske-muslimske delen (ironisk nok har vi en gotisk kirke som nabo) sammen med alle gamlingene. Vi fikk beskjed om å være litt mer rolig ettersom det bor masse muslimer her dvs. Ikke narchspiel plass men uansett så er det bare å gå 15 min fra de andre. Det er en ren(!) by og uten så veldig mange tiggere. De husløse som bor rundt vårt hus er egentlig ganske hyggelige, for da jeg mistet nøkkelen ut av bunnen på (den nye) veska mi så kom de løpende etter meg med den. Jeg bomma vekk en røyk til han ene fyren og han ble glad.

For å komme til skolen må vi ta buss i en halvtime, før vi må gå over en liten fin bro for å komme til øya vår der studiesenteret ligger. Studiesenteret består av sand dermed også sandlopper, palmer, vann, kråker og hunder. To av hundene er litt mer koseligere enn de skabbete kjøterene som løper rundt og har hatt litt løpetid i det siste. Litt annerledes å ha seminar og to meter unna er det et par hunder som har det festlig med hverandre. Klasserommene er bungalower med havutsikt og en lettere bris. Litt bedre en kjipe forelesnings saler på Dragvoll.

Utrolig hvor klimatisert en kan bli når 35 grader er blitt ”helt greit”. Stranda på skolen er utrolig fin visst en ser bort fra det lille bosset som er der. Jeg tror nesten ikke jeg har vært på en finere strand før og i ukedagene er det nesten ingen som bruker den så vi har den helt for oss selv og bade/bodyvakten vår. Han er der for å passe på at vi ikke drukner i de store bølgene og for å holde innpåslitne og gjerne fulle indere bort fra oss. Det er noen gigantiske bølger der og jeg blir nesten 15 år yngre når de kommer. Tenk at noe så latterlig som bølger kan være så gøy? Ikke er det kaldt heller, på land er vi varm og tørr, i sjøen er vi varm og våt. Hører rykter om regn og vind hjemme☺ Jeg er solbrent...

Nesten Himalaya

Hvem hadde vel trodd at jeg skulle ta meg utfordringen aa drive aktiviteter i Nepal, men joda det gjorde jeg. Tonje, en svensk toes, en sheila fra Australia og jeg skulle mandags morgen klokken halv ti bli kjoert til en av de populaere trekking loeypene til det jeg trodde var Himalaya. Vi skulle bestige Poon Hill for aa se de massive fjellene i Nepal. Naar vi foerst hadde komt oss til trekking byraaet og etter mange loepeturer for aa finne pass, noetter, sjokolade og dopapir kom vi oss avgaarde ca 4 timer senere enn planlagt. Alle var klar for en fire dagers tur i de fantastiske fjellene, og det ble lagt mange planer om aa senere i livet aa gaa Annapurna rundt som er en tur paa ca 21 dager, Galdhoepiggen skulle bestiges osv. Vi begynte aa gaa etterhvert og det var ikke tungt i hele tatt. Etter aa ha gaatt en halv time saa var det tid for lunch. Dette kan jo ikke gaa galt i hele tatt. Foerste dag skulle vi jo bare gaa 4 timer. Joda, 4 timer i leide sko er ikke saa lett som man skulle tro. Etter lettere verk i beina og jeg skulle bare ta en liten sjkk viser det seg at jeg har faatt to blemmer paa hver fot, og den ene maa vere den stoerste jeg har sett i hele mitt liv. Takk til pappa og Anne for aa ha sendt med meg compeed. Det reddet turen min.

Visst noen har proevd aa gaa opp en trapp som har 3318 trappetrinn saa vil jeg gjerne vite om det for det trodde jeg ikke var fysisk mulig med det er helt utrolig hva som kan gaa hvis man virkelig bestemmer seg for det. Tilsammen opp til en plass som heter Ghorepani (eller noe) er det sikkert nermere 6000 trappetrinn, og det er ikke aa overdrive og uansett saa faar man gangsperr. Vi gikk vertfall noe som minnet om regnskog eller noe lignede. Opp klokken 5 onsdagsmorgen for aa se soloppgangen paa Poon Hill med en vannvittig smerte i beina var ikke aa foretrekke saa jeg gikk ikke opp likevel. Det var uansett overskyet saa de andre som gikk den timen opp fikk ikke saa mye tilbake for det. Jeg sov litt ekstra lenge uten daarlig samvittighet. Hadde ikke behov for aa gaa lenger opp i hoeyden etter som vi allerede var paa 2800meters hoeyde. Stoltheten min ligger andre plasser enn i aa naa hoeyest, lengst osv. Det var dessuten vondt aa boeye beina.

Etter (nesten) Poon Hill var vi paa vei ned igjen og naa hadde en Soer-Afrikaner og en amerikaner hengt seg paa oss. Tilogmed jeg gikk fortere enn amerikaneren:) Uansett begynte det aa snoe, og aa gaa gjennom regnskogen i snoe var ganske spesielt. Ventet nesten aa se en avskyelig snoemann eller en yeti komme hoppende frem fra et tre eller noe. Litt skummelt var det aa gaa ned igjen for det er nesten ikke noe rekkverk nedover stien, det var glatt med snoen og pga en snoeballkrig midt i det bratte partiet i den ene bakken er det helt utrolig at ingen brakk noe som helst. Det eneste som skjedde var vel en saar ankel og at jeg snublet oppi en tornbusk. Nedover trapper i ca 9 timer fikk de fleste erfare at skjelvende knaer ikke er saerlig festlig.

Jeg har aldri vert saa sliten etter noe som helst foer, og det var fantastisk aa sitte seg paa bussen etter turen. Bedre hadde det ogsaa blitt om ikke bussen gikk tom for bensin. En kan ikke la vaer aa bli facinert av maaten de ordner aa styrer paa denne siden av jorden. Foe aa maale bensin bruker de faktisk en kvist fra et tre, og alle hjelper til. Bensinen fikk vi fra en annen buss som kom forbi. En ting er sikkert at de klarer alltd aa ordne ting paa en eller annen maate her. Ikke alltid samme maate som er normalt men det blir gjort tilslutt selv om det maa litt venting til. Uansett saa var det en sinnsykt bra tur, og blir det en neste gang saa skal jeg slutte aa roeyke og trene litt foerst. Og takk til soveposen til Ingeborg, den har holdt meg varm. (Naa vet du hvor den er etter mange aar i uvisshet:)

For de som liker fakta saa gikk vi 61 km, vi startet paa 1000 moh og det hoeyeste jeg var paa var nok 2900 moh. Lang tur alsaa.